Det går veldig bra med oss. Er i ferd med å sende inn papirene siden hun allerede har vært hos oss en mnd.

Veldig fin og koselig jente. Både vi og hun storkoser oss.  Er helt matvrak, og det er ikke en smule som unngår.  Fant et kyllinglår som hun spiste i to jafs på fredag, helt umulig å stå med tubeost å få henne til å bytte, men hun kastet opp og bæsjet masse lørdag formiddag.
 
Om dagen ligger hun i buret sitt på eget rom. Når vi er hjemme er hun rundt oss som du har sett.Jeg spør henne om hun er katt eller rottweiler for hun stryker og lener seg innatt oss. Hun har ikke protestert på at Aro har lagt seg på madrassen siden vi tok henne ut av soverommet den natten. Hun koser seg skikkelig på den, og det hender jeg må vekke henne når vi skal ut på morgenen.
 
Hun har blitt mye flinkere til å passere mennesker uten å skulle bort til de, selv uten å gi godteri. Akkurat nå øver vi på "bli", og det går også fint når det ikke er for lenge av gangen. Hun er veldig glad i menn, og hun hører nesten mer på Karl Espen enn på meg, men hvis vi går hver vår vei på tur, er det meg hun følger.
 
Vi er veldig glad for at vi fikk akkurat Zina, men det er umulig å ikke sammenligne med Boa. Ser at Boa antagelig var mer preget av hjertefeilen enn vi ante, siden hun alltid var så rolig. Godt å vite at Zina er frisk og at jeg ikke må være så redd for å ha henne med på bl.a. løpeturer. Vi har løpt, og det går fint, og hun er også flink til å gå i bånd.

 

Mona sendte meg bloggen til Marianne som hadde Zina hjemme hos seg noen dager før vi overtok henne. http://100prosentpositive.wordpress.com/category/hundekollektivet/

 

Det var interessant å lese. Heldig for oss at Marianne ga opp. Du verden som hun har forandret seg. Finnes ikke stresset, aldri! Hun maser ikke om noe, og hun er

utrolig tillitsfull. Var i bursdag hos Karl Espen's mor på søndag. Der var det 9 mennesker som hun aldri hadde hilst på før, og hun var like blid mot alle. Fikk veldig forkjærlighet for en "onkel" og krabbet omtrent opp på fanget hans. Etter en stund la hun seg ved føttene mine og sovnet.

 

Når det ringer på døra hjemme, sier hun heller ingenting, bare løper ut i gangen og venter på besøket. Hun er veldig trygg på oss. Har aldri opplevd at hun har rygget unna. Tørke labbene når vi har vært ute har blitt en rutine, men hun liker ikke at vi tar på de ellers. Hun lar oss gjøre det, men sier tydelig ifra at hun ikke liker det.

Vi sier "å så fine labber", og gir godteri, da roer hun seg.

 

Når hun får mat sitter hun og venter. Jeg sier "se på meg", og "værsågod". I begynnelsen så hun ikke ordentlig på meg, men var litt ukonsentrert. Nå ser hun meg RETT inn i øynene.

 

Hun liker godt å ligge i sofaen, men det gjør hun bare etter at vi har gått tur om kvelden. Vi legger teppe i den ene, men da legger hun seg i den andre, eller i stolen.... Det gjør vel ikke noe sier jeg til K, det er en gammel salong vi skal bytte ut etterhvert.

Han har bøyd seg for overmakten! Det som er synd med sofaliggingen er at hun ikke vil være med meg opp om kvelden. Jeg legger meg som regel først, og det er så koselig å ha henne på madrassen ved senga, men hun kommer jo sammen med gutta litt senere, hvis jeg ikke lokker henne med meg med tuben. Den elsker hun, men ikke nok til å la være å spise møkk.

 

Det er ikke all møkk hun spiser, så jeg lurer på hva hun "velger" ut ifra? Hun er lynrask, og jeg har dratt dritt ut av munnen hennes mer enn en gang. Hun "bytter" ikke når det er snakk om møkk!

 

Dessverre har hun ikke møtt noen å leke med. Hun prøver seg med Aro innimellom, men han hverken vil eller kan, gamle mannen.

 

Hvordan går det med omplasseringen deres? Både Milo og Boltus ser jo så snille ut.

Har fått en veldig fin morgenvane når jeg kommer på jobben - leser bloggen deres og drikker kaffe, det er en fin start på dagen!

 

Hilsen Anne, Karl Erik, Aro og Zina